Black bramble Hope, Tina og Cindersash Hazel
Vi hadde hyggelig romjulsbesøk av Heidi og Marius, som selvsagt hadde med seg Hope. Da var det inget annet alternativ enn å forevige Tina med Woodspringers håp for fremtiden 🙂 Blackbramble Hope og Cindersash Hazel vil forhåpentligvis vise «framtassarna» på svenske jaktprøver om et par år, i mellomtiden nyter de tilværelsen som valper. Dersom alt går som det skal og disse 2 frøknene utvikler seg som vi håper, vil de danne grunnlaget for vårt oppdrett. Dette forutsetter imidlertid at de viser «framtassarna», noe som for oss innebærer at de må få gode kritikker av dommere på jaktprøver. Det er uaktuelt for oss å avle på hunder som ikke har dokumentert sine jaktlige egenskaper på offisielle prøver. Dette er 2 nydelige og tøffe jenter det skal bli morsomt å få jobbe med!
Denne vinteren skal jeg jobbe steinhardt med lydighet og apportering på spanielene, det svir fremdeles for stoltheten at min 1. premie i Ôkl i Sverige røyk pga en slurvete utsending. Så nå jobber vi litt med øvelser for å bygge (selv-)tillit først og fremst knyttet til utsending. Det MÅ sitte 100% på dette nivået. I den forbindelse skal jeg også delta på et kurs i Skåne i slutten av Januar, hvor Darren Kirk fra Kirkbournes Spaniels er instruktør. Det er så vannvittig kult og motiverende med påfyll av kunnskap, og det gleder meg at det finnes ildsjeler som arrangerer disse samlingene 🙂
Det å følge med på ulike hundeblogger er en lærerik og morsom syssel jeg har, og jeg følger gjerne bloggere som har et annet ståsted/filosofi enn meg. Det utfordrer mine egne standpunkt, og tvinger frem en viss selvransakelse. Men det er imidlertid også sånn at jeg tidvis setter kaffen i halsen av det jeg leser! Som for eksempel når en av Norges mer erfarne oppdrettere skriver:
«Det å kjøpe seg en topp brukshund kan være veien mot suksess på prøver, men det kan også bli veien mot et helvete i hverdagen.» (Tidligere i bloggen er «topp brukshund» spesifisert til f.eks. working springer (cocker), en jaktgolden, en border collie eller en malle.)
Dette blir som et kunnskapsløst gufs fra fortiden, trodde hundeverdenen var ferdige med den slags tøys? Hva skjedde med raseklubbenes oppfordring om fremsnakking osv.? Jeg ønsker vedkommende (eller andre med samme behov) velkommen til å hilse på oss når som helst, her er det alltid minimum 4-5 working hunder innendørs. Vi har forøvrig også fulltidsjobb begge to, og både 2- og 4- beinte lever et høyst normalt familieliv. Og dersom det er et helvete her, skyldes det ikke hundene…
Hvis vi noen gang skulle bruke samme skremselspropaganda om andre raser/varianter for å fremheve vår egen, håper jeg noen prikker meg vennlig på skulderen og minner meg på det jeg har skrevet her! Seriøst!?!?
Woodspringer Gundogs 